Iversen revisited

I dag, eller strengt tatt i natt, har jeg sett en jævlig spennende bowling-match.

Jeg husker naturligvis ingen navn, men jeg er ganske sikker på at han som vant dro hjem en eller annen rekord, og mesterskapet ble spilt i Japan. I siste spillomgang var mesteren ett kast fra å spille 300 på direkteoverført fjernsyn, men en kjip kjegle ville ikke ned. Han endte opp med.. øh. 286? Nei.. Isj. Jeg kan ikke sånt, men det var ihvertfall ikke 300. Spennende selv for meg, som driter i bowling. Det er uansett imponerende å se den kontrollerte skruen som flinke bowlere behersker. Jeg er elendig i bowling, og jubler om jeg snegler meg over 130. Jeg jubler sjelden.

I utlandet er bowling store greier. I Norge har vi hatt noen bra spillere, stort sett Evje-folk som heter Haugen. Haugen-familien driver en bowlinghall i hjembygda (eller fikk Evje bystatus?), såvidt jeg vet blir man ikke bowlingmillionærer her på berget. Publikumsinteressen er vel ikke en gang målbar i vesle Norway. Sikkert trist for de som holder et bra nivå, det må være kjipt at fotballspillere kan kose seg gjennom sine yngre liv med gode inntekter og fantastiske helsetjenester mens bowlerne blir avspist med rabattkuponger og sprøytespisser i utleiesko. I det hele tatt er jo fotballen ganske demoraliserende for alle som behersker noe bedre enn gjennomsnittet, men som likevel må ha en skikkelig jobb for å betale husleia.

Jeg syns altså litt synd på bowlerne i Norge. Ville bare uttrykke min sympati.