Iversen revisited

I god gammel (to dager) Ole-tradisjon slår vi til med ukas andre anmeldelse av postkort. Denne gangen er det min og Oles felles venn “Martin” (anonymisert, selvsagt) sitt postkort til meg som skal i ilden. Første tanke når dette vidunderet skal anmeldes er jo at dette blir en formidabelt vanskelig oppgave, Ole delte jo ut smiskepoeng i hytt og gevær i sin anmeldelse. Siden jeg mener at mitt kort er overlegent best, men sannsynligvis ikke i verdensklasse, blir det vanskelig å finne den rette balansen. Jeg gjør likevel et forsøk, vi kan jo begynne med å vise frem kortet.

Det går frem av både kort og forrige anmeldelse av “Martin” har vært en snartur i Storbritannia. Bra for ham. Vi får la en forutsetning for denne anmeldelsen, og fremtidige, at Oles oppskrift er gjeldende. Litt kjipt, for der var det mye hastverksarbeid på en gang.

Det første først: Design, stil og finesse er viktig, også i postkortverdenen. Målet er å holde seg unna alt som heter god smak, og her gjør jo “Martin” en flott jobb. Charles er ingen lekkerbisken, og vi kan vel være såpass ærlige at vi innrømmer at heller ikke hans utkårede er noe fruktfat. Sikkert et trivelig par å drikke high tea med, men vi inviterer dem ikke på swinging-party, liksom. Det er også en klassiker med kongelige på postkort når man sender fra en hovedstad (London), å holde seg til de strenge formkravene et postkort fordrer krever en viss respekt for konvensjonene. Det finnes ingen mellomting, man lykkes eller mislykkes. Jeg mener at dette bildet er spot on. “Martin” holder seg til det velkjente når han handler sine frimerker også, dette er gjennomført! Litt grumsete stempling i par avion-merket kan vi ikke holde avsender ansvarlig for.
Utseende: 6 av 7

Innholdet i mitt kort er bedre enn i Oles. Der Ole bare kan dele ut en fattig treer føler jeg at “Martin” har lagt seg noe mer i selen, og fortjener bedre. Trekk for “halla” også her, dessverre, men en kort og konsis beskrivelse av hvordan tilværelsen i verdensmetropolen fortoner seg er akkurat det man vil ha i et postkort. Det er sjelden det tekstuelle innholdet man bryr seg om, det viktigste er at det er bittelitt å lese på og et stilig bilde på andre siden. Dette kan forklare Oles snodige gjennomsnittsregning i forrige anmeldelse? Pluss for å skrive (nesten) hele navnet mitt korrekt i adressefeltet, omtanken skinner gjennom. Dette kan vanskelig gjøres bedre, innholdsmessig. Stort pluss for å stave “restaurant” korrekt og verdensvant. Imidlertid trekkes “Martin” for å skrive over allerede plassert tekst på kortet. Lesbarhet er viktig, og kan ikke overvurderes!
Innhold: 6 av 7

Så til det punktet Ole fant på fordi han heller ville stikke til dama og bytte matrester; X-faktoren. Joda, det var grått og trist da vi fikk kortet, men i samme øyeblikk vi åpnet postkassa kjente vi solen skiunne gjennom skylaget. Positivt. Og jo, det teller at kortet er fra en god kamerat. Greit nok. Likevel er det vanskelig å skimte noen x-faktor, mest fordi dette er en tullete ting å ha med i en seriøs analyse. Skal dette være en overall-greie? I så fall blir vel konklusjon og sammenlagtkarakter nesten overflødig. Hadde kortet vært fra en perifert bekjent hadde det ikke vært like sjarmerende, har jeg bestemt. I så fall må dette være et utslag av X-faktoren, siden de to andre punktene er målbare standarder. Et pluss, altså. Det eneste minuset jeg kan finne måtte være at det hadde vært stilig om kortet fra et mer eksotisk reisemål, eller stemplet på et postkontor med rart navn. Generøsitet, ditt navn er dessverre ikke Espen.
X-faktor: 4 av 7

Jeg har bestemt meg for å ta med halve poeng, for å gi denne serien et mer seriøst preg. Det er viktig, for her har alle noe å lære (inkludert Ole, som bare delte ut tullepoeng).
Til sammen: 5.5 av 7

Ryktene sier at berømte Storrusten har sendt meg et kort fra fjerne strøk, dette vil selvsagt også bli behørig analysert.