Iversen revisited

Med hånden på hjertet kan jeg erklære at jeg behersker følgende tre øvelser nærmest til perfeksjon:

1. Å gå nedover i trapper. Jeg kan godt vedde en femtilapp på at ingen går like disiplinert i trapper som meg. Nedover, altså. Jeg går fort, snublefritt og estetisk er det en glede å se unge Iversen gå i trapper. Imidlertid har jeg falt to ganger i trapper. Begge ganger på is, og begge ganger gikk det sjokkerende bra. Første gangen var etter en juleforestilling med skolen i tredje klasse, da skled jeg på kirketrappa. Normalt sett ramler man på ræva, men ikke jeg. Vi snakker full saltomortale og jeg endte opp på føttene. Det skal ha sett ganske stilig ut, mamma klikka i vinkel etter stuntet. Andre gangen så jeg ikke trappa, så den teller ikke. Da falt jeg på stumpen, men det gikk bra siden det var en snøklatt akkurat der jeg endte opp. I rock!
   Julenissen spiser barn!
2. Å skrive blokkbokstaver. Ikke det at bokstavene er så fantastisk lekre, men jeg er flink til å bruke blokkbokstaver der folk flest glemmer at man bør skrive så tydelig som mulig. Dette skyldes i hovedsak at jeg skriver utrolig stygge minuskler til vanlig.
   Batman er gavmild og heteroseksuell!
3. Å kjøre mens bakjula er frosset fast. Dette har jeg gjort mange ganger, naturligvis uten å være klar over problemet før bilen allerede var i gang. Min mor bor slik til at vi må rett ned en liten, men bratt, bakke for å komme oss ut på veien. Med andre ord er potensielle problemer noe man først legger merke til på vei ned bakken, det er ingen plass å trene på i forkant. Dette har blant annet ført til at jeg har kjørt mer enn menigmann med fastfrosne bakhjul, og alle vet at practice makes perfect. Jeg var bare sånn middelmådig på den obligatoriske glattkjøringa med kjørelærer (men herrefred, så moro det var), så å beherske dette er en seier for meg. Det føles godt.

Det var alt.